Camilla Collett (1813 - 1895)

En av Norges mest anerkjente kvinnelig forfatter, Camilla Collett, bodde i dette huset fra ca. 1845 – 1851. Derav navnet på hotellet, Camillas Hus. Camilla Collett er yngre søster av forfatteren Henrik Wergeland og hennes mest kjente roman er Amtmannens døtre. Hun er også kjent som Norges første kvinnesakskvinne.

Jacobine Camilla Wergeland ble født i Kristiansand, foreldre var sognepresten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og hustru Alette Dorothea Wergeland. Dikteren Henrik Wergeland var hennes fem år eldre bror. Siden hun vokste opp i en embetsfamilie, fikk hun mer utdanning enn det som var vanlig for jenter på den tiden. Hun fikk blant annet lære språk og musikk. I to år, fra hun var 14 til hun var 16 år, var hun på skole i Christiansfeld i den tysktalende delen av Danmark, som var sentrum for Brødremenigheten.

Camilla var forelsket i lyriker og litteraturkritiker Johan Sebastian Welhaven. Welhaven gav Camillas bror Henrik Wergeland dårlig kritikk av hans litteratur. Over tid utviklet det seg et dårlig klima mellom Welhaven og Henrik og Nicolai Wergeland på den andre siden. Forholdet til Camilla tok slutt etter noen år.

Camillas Hus
Det var i årene etter 1837, som Camilla Collett kalte frigjørelsens år at Peter Jonas Collett (1813-51), som tilhørte Welhaven-kretsen, ble Camilla Colletts fortrolige venn og støttespiller. Han hadde vært betatt av henne lenge. I 1841 giftet de seg og etter en tid flyttet de inn i ”Camillas Hus”. Dette ble deres hjem. Jonas Collett var politiker, litteraturkritiker og jurist og ble etter hvert professor. I løpet av sju år fikk de fire sønner, Robert f. 1842, Alf f. 1844, Oscar f. 1845, og Emil f. 1848. Jonas Peter døde i 1851. Enkepensjonen var beskjeden, og Camilla satt igjen med fire uforsørgede barn. Hun måtte selge huset og greide aldri å skape et nytt hjem. Robert og Oscar vokste opp hos hver av sin ektemannens brødre, mens Alf og Emil vokste opp hos sin mor. 

Kvinnesakskvinne
Colletts kvinnesakstenkning er inspirert av skoleoppholdet hos herrnhuterne i hennes ungdom og av den samtidige kvinnesaksdebatten i Europa, spesielt i Frankrike og Danmark.

Hennes feministiske hovedpoeng er at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom bevisstgjøring og aktiv selvrefleksjon.

Bak Colletts lange pionerinnsats for å styrke kvinners dannelse og øke deres verdighet og respekt ligger en religiøs tro på at Kristus har skapt menn og kvinner som åndelige partnere. Collett mente at kirkefedrene begikk en forbrytelse mot menneskeheten da kvinnene ble frarøvet menneskeverdet. Denne forbrytelsen skylder alle, menn og kvinner, å rette opp. Colletts feminisme var en kamp for å gi kvinner følelsen av menneskeverd tilbake og mannen en likestilt partner å utvikle seg sammen med.

Da Norsk kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, ble Collett hedret med æresmedlemskap.

Bibliografi

•   1854–1855: Amtmandens Døtre – roman, omarbeidede utgaver utgitt 1860 og 1879

•   1860: Fortællinger – kortprosa

•   1862: I de lange Nætter – erindringer

•   1868, 1872, 1873: Sidste Blade, 1ste-5te Række – artikler i 3 volumer

•   1877: Fra de Stummes Leir – artikler

•   1879–1885: Mod Strømmen I–II – artikler

•   1892–1893: Skrifter I–X – samlede verker, inkl. Efterslæt (1837-1895)

•  1926–1934: Dagbøker og breve – med Peter Jonas Collett

Litt om forfatterskapet

I løpet av 1830-årene skrev hun selvransakende og selvreflekterende brev, dagbøker og erindringer. Disse er bevart og utgitt i fem bind av Leiv Amundsen i perioden 1926-34. Første bind inkluderer dagbok og erindringsnotater samt korrespondanser med forfatter og filosof Johan Sebastian Welhaven (1807-34) og embetsmannsdatteren Emilie Diriks (1810-43). Korrespondansen med Diriks opptar en stor del av det andre bindet og forekommer også i det tredje bindet. Korrespondansen med Jonas Collett er samlet i det tredje og fjerde bindet, mens det femte er viet hans dagbok.

I løpet av 1840-årene samarbeidet Jonas og Camilla Collett om å skrive essay til avisen Den Constitutionelle. Essayet "Strikketøisbetragtninger" (1842), som hun antagelig skrev alene, og som ble publisert anonymt, inneholder en tydelig kritikk av de utdannede unge menn som ikke tok ansvar for Fellesforpliktelsens lov. Med dette siktet hun til en gjensidig utveksling av kunnskap og dannelse mellom kvinner og menn.

Romanen Amtmandens døttre kom ut anonymt, i to bind, i 1854-55. Denne romanen skriver seg inn i samtidens diskusjoner om kjærlighetsekteskap og fornuftsekteskap. I romanen undersøkte Collett kvinneidealet og forskjellene på kvinnelig og mannlig kjærlighetsevne samt de ulike vilkår som preger kvinners og menns kjærlighet. Romanen er preget av romantikk så vel som realisme og kan også karakteriseres som poetisk realisme.

I Fortællinger (1860) fortsetter Collett å utforske kjærlighets- og kvinneidealtematikken, denne gang gjennom novellegenren, mens hun i selvbiografien I de lange Nætter (1862) vender søkelyset mot sine egne erfaringer: Hva betyr hennes egen bakgrunn og hennes egne kjærlighetserfaringer for forfatterskapet, og hva betyr det for en kvinne å være forfatter? Begge disse bøkene ble utgitt anonymt, bare signert "Forfatteren til Amtmandens døttre".

Fra og med 1868 utgav Collett utelukkende essay. Essaygenren forutsetter en jeg-forteller som benytter sine egne erfaringer til å argumentere for en spesiell sak. Collett benyttet forfatterskapet til å komplettere den offentlige debatten med kvinnelige erfaringer, fremført av hennes egen kvinnestemme, i en kamp for å gi kvinner adgang til å ta sin rettmessige plass i offentligheten.

Sidste Blade kom i tre bind, i henholdsvis 1868, 1872 og 1873. Det siste bindet er signert med hennes eget navn. Det er et klart brudd med samtidens konvensjoner for kvinnelige forfattere. De skulle ikke publisere det de skrev, og gjorde de det likevel, skulle de ikke stå frem med eget navn, og uansett burde det de publiserte innledes med et forord av en vel ansett mannlig forfatter som gikk god for innholdet. Collett bryter med begge disse tradisjonene som en del av sin kamp for å gi kvinners stemmer adgang til offentligheten.

Fra de stummes leir (1877) inkluderer det lange essayet "Kvinden i litteraturen", der Collett for første gang benytter termen feminisme og utvikler en alternativ litteraturkritikk og en alternativ litteraturhistorie som svar på Georg Brandes Hovedstrømninger i det 19. aarhundredes litteratur som utkom i fire bind mellom 1872 og 1875. Colletts to siste bøker; Mod strømmen (1879) og Mod stømmen II (1885) samler opp hele hennes samfunnskritikk.

Kilde: Wikipedia og Store norske leksikon